Dagens she: Mathilde Byskov

"Noen ganger skal man bare si fuck it og hoppe i det!"

Det sier Mathilde Byskov, en 28 år gammel kvinne, som flyttet fra Danmark for å etablere seg i Norge. Mathilde har spesialisert seg i humanitær nødhjelp og beredskap med særlig fokus på innovasjon og partnerskap. Mathilde jobber i dag som rådgiver for Norwegian Emergency Preparedness System (NOREPS) i Innovasjon Norge. Veien som førte henne hit har vært

kronglete, men livet er uforutsigbart og Mathilde understreker viktigheten av å ta imot de sjansene vi får servert og samtidig huske å danse!

Hvor startet din karriere?/Fortell litt om veien opp (arbeidsplasser, stillinger mv. som har hatt betydning for der du er)

Det føles fortsatt som å gå inn i eksamenslokalet, når jeg hopper ut i noe nytt som jeg ikke har gjort før. Jeg liker å utfordre meg selv og jeg mener det er noe av det beste du kan gjøre for å komme deg opp og frem. Du må gjøre de tingene du ikke tror du kan. Eller som jeg ville si: Du må forsøke å danse selv om du danser stygt! Jeg har utvidet egen komfortsone og utfordret meg selv gang på gang. Jeg reiste alene til India da jeg var 19 år. Jeg arbeidet på et utviklingsprosjekt for kasteløse barn i en liten landsby i Indias ørkenområde i Rajasthan. Barna der ble ikke regnet som en del av

samfunnet. De hadde ingen rettigheter, ingen ressurser og ingen måte å endre situasjonen på. Dette var første gang i mitt liv jeg skjønte hvilken betydning det kunne ha at det ble satt lokalt og internasjonalt fokus på deres situasjon. Interessen for bistand og nødhjelp begynte lenge før min reise til India. Før jeg ble født bodde mine foreldre 8 år i Kenya og Tanzania. De var først u-landsfrivillige i Tanzania, før de bosatte seg og fikk fast arbeid i Kenya. Alle historiene om deres tid i Afrika har påvirket meg og min naturlige interesse for verden. Vi har alltid hatt stor reiselyst i min familie og det har

vært en stor del av min oppvekst å få innsikt i andre kulturer og land.

Et resultat av dette gjorde at jeg i fjor reiste alene til verdens største flyktningeleir, Dadaab, Kenya. I forbindelse med arbeidet i NOREPS fikk jeg mulighet til å evaluere et prosjekt vi hadde støttet. Dette ga meg blod på tann og jeg har i etterkant blitt medlem av et beredskapsteam, Norwegian Support Team (under Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap), som sendes til katastrofeområder når det trengs internasjonal støtte.

Hvem eller hva har motivert deg til å nå dine mål?

Jeg har alltid misunnet de personene som alltid har visst hva de ville og hvor de var på vei. Slik er ikke jeg! Et øyeblikk under min utdanning trodde jeg at jeg skulle bli kunster, men etter et semester, var jeg tilbake på universitetet og leste internasjonale utviklingsstudier. Jeg har tatt mange detours underveis, men jeg er alltid kommet tilbake til mitt fokus. Det å teste seg selv i forskjellige fagligheter, mener jeg er en viktig del av ens faglige utvikling. Jeg vil heller gjøre mange ting på en gang, enn å gjøre en ting hele tiden. Jeg blir aldri verdensmester i tango, ikke bare fordi jeg ikke er god nok til å danse tango, men fordi jeg også vil danse hiphop, sving, og ballet. Det betyr ikke at man ikke skal være fokusert i sine valg og gå mot definerte mål. Det betyr man kan lære seg mange ting og at det å kunne

multi-taske, holde overblikk og koordinere på tvers av behov og kunnskaper, også er viktige i dagens samfunn. Eller sagt på en annen måte; vi har bruk for ledere som forstår seg på flere dansetyper.

Hvordan har du kommet deg gjennom vanskelige tider?

Det er umulig å vite når dansen stopper. En dag jeg var hjemme i Danmark, falt min mor plutselig om på stuegulvet. Hun var igjennom et langt sykdomsforløp etter en alvorlig hjerneblødning. Hun ble mirakuløst frisk,

men på samme tid ble min far kreftsyk. En måned etter at jeg flyttet til Oslo vant sykdommen over ham og kreftene for å kjempe imot gav opp.

Midt i min egen satsning på karrierer skjønte jeg plutselig, at dette ikke er det viktigste i verden. De personer som er der for deg i vanskelige perioder, de er viktige. Samtidig var det et stort behov for meg å holde meg i gang. Jeg prioriterte å bruke tiden min på å se personer jeg bryr meg om og samtidig gjøre ting jeg liker, hobbyer så vel som arbeid. Det høres veldig

banalt ut, men de små tingene blir viktige, når store forandringer plutselig braser inn og endrer livet. Det å være aktiv, betød for meg at dansen fortsatte.

Hvem har støttet deg på veien?

Min nåværende leder og tidligere FN-mann, Vidar Ellingsen, har vært som en mentor for meg. Jeg er utrolig takknemlig for den måten han har inkludert meg i arbeidsoppgavene i NOREPS. Han har lært meg veldig mye, men viktigst av alt har han gitt meg mange muligheter og mye ansvar. Han har kastet meg ut i nye oppgaver og har hatt tiltro til min evne til å løse dem. Når man er ny i sitt fag har man bruk for at bli kastet ut i tingene, for å

lære så mye som mulig. Det har styrket både mine faglige kompetanser og kunnskaper.

Hva er en leder for deg?

En god leder tar seg tid til å forstå sine ansatte; hva er deres styrker, hvor har de potensial og hvordan kan de vokse frem. De unge er fremtiden. Dagens ledere bør bruke de unges nytekning og iver for å skape produktivt til å forbedre og forny eksisterende arbeidsplasser. Det å lede handler for meg om å være en inspirasjon og tillit. Å være en inspirasjon handler om å være visjonær, men samtidig tilføre en strukturert tilgang til hvordan visjonene skal oppnås. Å bygge tillit handler om god kommunikasjon, som gjør at man er kjent med hverandres ansvarsområder og behov, samtidig med at utfordringer og problemer åpent kan deles på tvers. Her vil jeg gjerne nevne administrerende direktør for Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, som har vært en inspirerende visjonær og har bygd entusiasme blant de ansatte i Innovasjon Norge. En god leder gjør det enkelt for andre å være ledsager.

Hva er ditt største mål?

Mitt arbeidsmessige mål er å gjøre det enklere for FN, internasjonale- og frivillige organisasjoner å innovere; ta i bruk ny teknologi, pilotere nye løsninger/tjenester og samarbeide med nye aktører. Dette arbeider jeg allerede for å oppnå i NOREPS. Neste skritt for meg er å komme meg i felt og få praktisk erfaring med hvordan nødhjelps- og utviklingsarbeid utføres på bakken. På sikt har jeg en drøm om å starte mitt eget humanitære prosjekt og bli min egen leder. Da håper jeg å bli en leder som følger med tiden, som er oppdatert på nye trender og dermed kan gi muligheter til nyutdannet. Jeg ønsker å bli en leder som danser!

Hva er dine beste råd til unge kvinner som vil opp og frem?

Det er ikke lett å nå opp og frem. Det handler om å utvikle egne styrker og kvaliteter samtidig som at gi alt du kan. Det beste rådet jeg har til hvordan du gjør det, er å forklare hva jeg selv gjør. Når jeg står overfor en vanskelig oppgave eller beslutning, spør jeg meg selv: Hva ville den mest ultimative versjonen av meg selv ha gjort nå? Den ultimative versjonen av deg selv får det beste frem i deg og får deg alltid til å yte litt mer. "Livet er uforutsigbart, men fuck it! Hopp ut i det og dans alt du kan!"